Mysteriet med den drepte husmoren

Her forleden ble jeg bedt om å komme til et åsted der en kvinne var blitt drept. Jeg ankom åstedet klokken 15.04 og tok straks kontakt med det tekniske personalet som allerede var på plass. Jeg fikk da vite at offeret var slått ihjel på kjøkkenet, og at drapsvåpenet høyst sannsynlig var revolveren som lå ved siden av henne. Denne hadde blod på skjerftet og det var ganske tydelig at den døde kvinnen var truffet av noe hardt i bakhodet. Teknikerne var i ferd med å sjekke revolveren for fingeravtrykk da en av mine assistenter kom for å fortelle at han hadde ringt kvinnens mann som nå var på vei hjem. Assistenten fortalte meg også at han ikke hadde fortalt ektemannen hva som hadde skjedd, eller at hans kone var død. "Jeg fikser bare ikke å fortelle så dårlige nyheter" sa assistenten min, "jeg hadde håpet at du kunne gjøre det". Dette var noe jeg etter hvert var blitt vant til, så jeg bare nikket og sa at det var greit. Teknikerne var i ferd med å gjøre seg ferdig på kjøkkenet, og nå var ambulansepersonalet i gang med å pakke inn den livløse kroppen for å frakte henne til obduksjon. Jeg satte meg i stuen for å vente på den stakkars ektemannen som nå var enkemann. Ambulansen svingte akkurat ut porten idet ektemannen kom kjørende. Han spratt ut av bilen sin og kom løpende inn. Han virket oppskaket, noe som ikke var vanskelig å forstå. De fleste ville blitt nervøse dersom politiet ringte og sa de måtte komme hjem midt på dagen. "Hvor er Maren?" var det første han sa. "Har det skjedd noe? Hvorfor var ambulansen her?" Øynene hans flakket rundt i rommet, og jeg tror han aller helst ville storme opp trappene til soverommene i andre etasje før jeg fikk roet ham ned såpass at han satte seg i sofaen. "Jeg beklager å måtte fortelle deg dette, men din kone er dessverre død" sa jeg. "Så langt kan det virke som om hun ble drept for tre til fire timer siden. Vaskehjelpen deres fant henne og ringte straks til oss i politiet". Jeg kunne faktisk se hvordan mannen sank sammen i sofaen. Han ble sittende og se på meg med et tomt blikk. "Død?" sa han, og det virket som om han hadde problemer med å forholde seg til det som hadde skjedd. Det så ut som om han ville si noe da en av teknikerne kom inn i stuen med revolveren i en gjennomsiktig plastpose. "Jeg finner ingen fingeravtrykk på denne" sa han. "Vi tar den med til laboratoriet for grundigere undersøkelser". Jeg nikket og kikket igjen bort på den sønderknuste ektemannen. Øynene hans smalnet og stemmen skalv i sinne da han så på revolveren. Han førsøkte igjen å si noe, men stemmen brast. Etter å ha renset halsen et par ganger så han på meg og sa med en stemme som dirret: "Vær så snill og finn den som slo ihjel Maren! Hvis du tror det kan hjelpe stiller jeg gjerne opp med en belønning. Jeg gir 100.000 kroner til den som kan ha opplysninger som fører til at svinet blir tatt". Jeg kikket bort på mannen og merket til min forbauselse at jeg nesten smilte litt. "De pengene kan du trygt spare" sa jeg. "Denne morderen blir det nok ikke så vanskelig å fakke". Hvordan kunne jeg si det? Og hvem hadde egentlig drept Maren?

Da ektemannen fikk se revolveren og ba meg om å finne den som hadde slått ihjel hans kone skjønte jeg at det måtte være han selv som sto bak. Ingen hadde fortalt ektemannen at hans kone var slått ihjel, og de eneste som visste dette var teknikerne, meg selv - og morderen.